Som de fleste vet, sto Ivar Aasen og Knud Knudsen på hver sin side i språkkampen. Mens Aasen ville ha et skriftspråk basert på norske dialekter, og da gjerne ord som lå nærmest mulig norrønt, ville Knudsen basere det nye skriftspråket på det danske, noe han gjorde i sitt Riksmål. Det nærmet seg unionsoppløsning og den norske nasjonalfølelsen var sterk som aldri før. Selv om landsmålet fikk mye støtte, nettopp på grunn av dette, trengte ikke det å bety at rigsmålstilhengere var upatriotiske. Det danske skriftspråket lå mye nærmere "den dannede dagligtale", enn hva landsmålet gjorde. Talemålet på Østlandet var også på mange måter mer beslektet med den danske skriftspråket enn hva landsmål var. Derfor var det mange som støttet Knudsen i hans arbeid med å fornorske det danske skriftspråket. Da Knudsen døde mot slutten av 1800-tallet var arbeidet med fornorskingen kommet langt, men det var enda en lang veg å gå før vi nærmer oss dagens bokmål.
I 1907 hadde det skjedd store forandringer hos begge de to skriftspråkene. Man kan si at begge ble av-radikalisert. Mens landsmålet hadde blitt noe av-radikalisert ved å nærme seg riksmålet, var det nå riksmålet sin tur til å bli av-radikalisert. I denne sammenhengen betydde det at riksmålet nå gjennom 1907-reformen, la seg nærmere det norske talemålet, nærmere bestemt det høye talemål. Det høye talemål var talemålet til overklassen og embetsmenn. Bløte, danske endinger ble nå byttet ut med norske endinger, som gjerne var med harde konsonanter. Man anser gjerne denne reformen som det endelige bruddet mellom norsk og dansk skriftspråk. Reformen var også viktig med tanke på samnorskpolitikken, en politikk som gjorde seg gjeldende i norsk skriftspråk frem til sent 1900-tall. Etter denne reformen begynte riksmålet å ligne på på det vi i dag kaller bokmål.
